Sosialistiske spørsmål og verdier

Betegnelsen sosialisme stammer fra det latinske "sosius" og betyr følgesvenn eller kamerat. Sosialismen er politisk ideologi som sterkt vektlegger ønsket om økonomisk likhet mellom alle samfunnsmedlemmer. Tilhengere av sosialismen ser økt statlig engasjement i samfunnet som et absolutt nødvendig virkemiddel for å oppnå en slik "økonomisk rettferdighet". Sosialismen fremmer et optimistisk syn på muligheten for politisk styring av økonomien, men er skeptiske til private næringsinteresser og profittmotiver. Tilhengere av sosialismen har i motsetning til tilhengere av kapitalismen og liberalismen og meget negativt syn på frie markeder, ettersom de anser dem for å skape uholdbare skiller mellog rike og fattige.
Sosialisme er en bred samlebetegnelse på en rekke ideologier på venstresiden av den politiske høyre- venstre-aksen. Alt fra kommunister på ytterste venstrefløy til sosialdemokrater som befinner seg mer mot sentrum av politikken, identifiserer seg med sosialismen som overordnet ideologi.

Tidlige former for sosialisme

De tidligste former for sosialisme anses å være de bevegelser som siden er kommet til å gå under navnet "den utopiske sosialisme". Denne politiske tendensen arbeidet ut i fra den forestillingen at sosialistiske enklaver kunne oppbygges innenfor rammene av det føydale eller senere det kapitalistiske samfunn. Rettenkende rikmenn eller sammenslutninger av idealister skulle således opprette sosialistiske produksjonsfellesskaper eller kollektiver, som så ved deres eksempels kraft kunne inspirere andre til å følge samme spor. De teoretiske fortalere for denne strategi var sosialister som Charles Fourier, Claude Henri de Rouvroy de Saint-Simon  og Robert Owen. Noen regner også anarkisten Pierre-Joseph Proudhon til denne strømningen.
I "Report to the County of Lanark" (Rapport til amtsadministrasjonen i Lanark) 1821 hevder den engelske (walisiske) storindustrialisten Owen, at bare et brudd med samfunnsutviklingen kan oppheve industrialiseringen og privateiendommens skyggesider. Han stiller opp et sett prinsipper for et fullstendig samfunnsalternativ hvor ambisjonen er å forene det beste fra den førindustrielle verdens sosiale liv, med den nye tids nye teknologi. Kjernepunktet er kooperative landsbyer som planlegges for mellom tre hundre og to tusen mennesker. Den primære beskjeftigelse skal være landbruk og matproduksjon, men også håndtverk og industrivirksomhet er på programmet. Oppdragelse og utdannelse spiller en viktig nøkkelrolle. Owen fastholdt opplysningstidens idé om de ytre omstendigheters innvirkning på menneskesinnet og den medfølgende optimistiske tro på at en korrekt oppdragelse ville føre til et godt samfunn. Owens egne betraktninger som suksesfull virksomhetsleder gav ham mange tilhengere. Han ble en inspirasjonskilde for mange opposisjonelle som ikke ville vente på effekten utvidet stemmerett. Hans anvisninger for en annen måte å organisere et samfunn på forelå bl.a. med detaljerte planer for arkitekturen. I årene som fulgte ble hele 16 Owen-inspirerte storkollektiver grunnlagt i USA og 10 i Storbritannia. De mest kjente var New Harmony i Indiana (1825-1828) - det første ikke-religiøse utopiske samfunn i USA - og Harmony Hall i England (1839-1845). Både engelsk og nordamerikansk sosialisme har siden vært preget av denne formen for praktiske eksperimenter med politiske "øyer" i det kapitalistiske samfunn.
Den utopiske sosialisme mistet imidlertid mye av sin tiltrekkingskraft etterhvert som industrialismen slo gjennom og motsetningene mellom arbeiderklassens og borgerskapets økonomiske interesser ble tydeligere, og arbeiderne begynte å organisere seg som klasse på tvers av virksomhetene, og som regel i et motsetningsforhold til arbeidsgiverne. Altså i og med fagbevegelsen og syndikalismens fremvekst, så vokste det her frem nye strategier som virket mer slagkraftige. 
Fra midten av 1800 tallet utviklet Karl Marx og Friedrich Engels en økonomisk teori om kapitalismens måte å fungere på og en teori om fasene i den historiske utvikling - og om overgangen mellom disse fasene. Disse teoriene er siden kommet til å gå under betegnelsen marxisme. Marx selv foretrakk å kalle oppfattelsen for den "vitenskapelige sosialisme", nettopp for å sette en skillelinje i forhold til den såkalte utopiske sosialisme. Den store forskjellen mellom disse to retningene innenfor sosialismen er bevisstheten om klasseinteressenes betydning. Marx anså det for naivt å forestille seg at industrifyrstene ville la seg inspirere til å delta i sosialistiske eksperimenter. Enkelte kunne nok la seg lokke til det, men langt de fleste kunne forventes å følge deres egen klasseinteresse i selv å opprettholde makten overfor deres virksomhet, retten til å lede og fordele arbeidet, og retten til virksomhetens overskudd. Derfor skulle sosialismen vinnes i en kamp mellom arbeiderklassen som hadde en objektiv interesse i sosialismen, og arbeidsgiverne, borgerskapet, eller kapitalismen, som omvendt hadd en objektiv interesse i å opprettholde kapitalismen, uansett hvor humanistiske eller empatiske disse arbeidsgiverne måtte være. Sosialisme forutsatte klassekamp, mente de sentrale marxistene i denne perioden.
Det betyr dog ikke at de utopiske sosialisters innflytelse ble utslettet av marxismens fremvekst. I sin kritikk av arbeidsfordelingen er Marx tydelig inspirert av den franske sosialisten Charles Fourier. Marx nevner i "Parisermanuskriptene" Fouriers kritikk av arbeidets oppsplittede og ensformige karakter.
På slutten av 1800 tallet delte marxistene seg i to leire. De "revolusjonære" mente at overgangen fra et kapitalistisk samfunn hvor borgerskapet var den herskende klassen, til et sosialistisk samfunn hvor arbeiderklassen hadde makten, måtte skje gjennom en revolusjon. "Reformistene" ledet av Eduard Bernstein mente derimot at arbeiderklassen kunne og burde skaffe seg makt gradvis gjennom en utvidelse av stemmeretten og innføring av sosiale og økonomiske reformer (sosialdemokratiet). 

Den russiske revolusjon

Den revolusjonære tradisjonen ble etter den russiske revolusjonen i 1917 dominert av ideene til Vladimir Lenin. Lenin fremhevet at en sosialistisk revolusjon kunne skje i et tilbakeliggende land som Russland, men at revolusjonen da måtte gjennomføres av et eliteparti av profesjonelle revolusjonære. Etter revolusjonen utviklet denne tradisjonen, som nå tok i bruk begrepet kommunisme om seg selv, og som et forsvar for at det kommunistiske elitepartiet også måtte ha en dominerende maktposisjon i den nye staten som nå ble utviklet. Under Josef Stalins ledelse ble denne tanken brukt å legitimere undertrykkelse av all opposisjon til ledelsen i kommunistpartiet, både i og utenfor kommunistpartiet. 
Det finnes også en tendens innenfor revolusjonær marxisme, som særlig er blitt målbåret av Rosa Luxemburg som er kritisk mot partidiktaturet som ble utviklet i Sovjetunionen og de senere kommuniststyrte statene i Kina, Øst Europa, Vietnam, Nord Korea og Cuba.