Blogg om Mossepolitikk og annet

Overskriften på dette blogginnlegget, er hentet fra noe Kristelig Folkepartis parlamentariske leder, Dagfinn Høybråten, uttalte kort tid etter den "berømte" fadesen Fremskrittspartiets 1. nestleder, Per Sandberg gjorde fra stortingets talerstol, når Sandberg uttalte at "hvis det var noen som til de grader hadde spilt et offer etter 22. juli hendelsene, så var det Arbeiderpartiet". APs parlamentariske leder, Helga Pedersen og flere fra APs stortingsgruppe, forlot stortingssalen gråtende. Bare noen dager før Per Sandbergs utfall, hadde APs partisekretær, Raymond Johansen og AUFs leder Eskild Pedersen gått ut og advart mot det de mente var hatsk argumentasjon i innvandrings- og integreringsdebatten i Norge, hvor de mente at FrPs uttalelser nøret opp under de samme holdninger og ideer som det "han dere vet" (frase om den onde trollmannen Voldemort i filmene om Harry Potter), og at disse meningene så og si kunne kobles til ugjerningene til "han dere vet". Slik har debatten post 22/7 fungert fra både høyre og venstresiden i norsk politikk og samfunnsliv. Det er ganske symptomatisk at det beste ordskiftet etter 22/7 var den i NRK 1s Debatten med Erik Wold, hvor APs parlamentariske nestleder, Martin Kolberg og FrPs 2. nestleder og stortingsrepresentant, Per Arne Olsen deltok. Disse to klarte å være folkeopplysende på en slik måte, at ikke beskyldningene haglet mot hverandre, selv om de var uenige på en rekke sentrale punkter. Det er da også dette Norge og det norske politiske liv har vært så kjent for, at man kan være politisk uenige på sak, uten at man har behøvd å drive med skitten personsjikane.

Deretter har debatten dreid over til å handle mer om klappjakt på meningsmotstandere for å forsøke å skremme og / eller true hverandre til taushet. Dette er en meget skremmende utvikling som alle politiske partier og deres tilhengere må ta på det ytterste alvor. At vi i det hele tatt kan skrive i aviser, på facebook, blogger og andre sosiale medier, skyldes nettopp det faktum at Norge har en grunnfestet rett til ytringsfrihet. Det gjelder også retten til å kunne mene hva man vil innenfor politikk, religion eller andre samfunnslige områder, uten å måtte frykte for egen eller andres liv og helse. Nå er dette vi nordmenn ser på som både hellig og selvsagt truet fra ekstremister på både høyre og venstreside i politikken, og debatten går høyt og liksom seriøst om balansegangen mellom ytringsfrihet i begrepets sanne betydning og "ytringsmoral" og "ytringskontroll".

Som sagt er det mange som mener at det norske debatt-klimaet er blitt mye hardere og "surere" etter de tragiske hendelsene den 22. juli. Det mener jeg er en sannhet med visse modifikasjoner. Jeg mener at det skjedde et skisma i den norske måten å debattere på allerede tidlig på 1980 tallet, da Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet for alvor gjorde sin entré i norsk politikk og samfunnsliv. Det er et ugjendrivelig faktum at Hagen var den første rikspolitikeren som gikk direkte til angrep på enkeltstående politikere, eller på enkelte befolkningsgrupper i det norske samfunnet. Vanlige velgere yndet da også å mene at Carl I. Hagen på den tiden var den eneste rikspolitiker som "snakket så folke skjønte det", at han hadde et usedvanlig talent for å bruke media for å fremme seg selv og sitt parti. Hagen var også alene ansvarlig for at den norske politiske debatten på alle måter ble amerikanisert etter alle kunstens regler. Vi husker vel alle hvordan han i valgkamper, gikk på line i sirkus, hvordan han i 1987 var den første norske politiker som reiste landet rundt i et eget valgkampfly, hvordan han hadde danseoppvisninger på lokalstands i norske byer osv. Den gangen lo motstanderne av ham og FrP, men hvor mange er det som ler av FrP nå? Carl I. Hagen var også den første partileder og stortingsrepresentant som brukte det man i ettertid kaller "one-linere" i politiske utspill til media. På den måten sørget Hagen for å få enorm mediadekning rundt disse one-linerne. Det verken Hagen selv, eller media, tenkte den gangen, var at også da virket disse uttalelsene svært sårende, støtende, for ikke å si stigmatiserende. Det er nok å nevne uttalelser som:

• "Mobb en politiker" hvor meningen bak var å rive den politiske makteliten ned fra sine pidestaller. Resultatet ble politikerforrakt i befolkningen.
• "Finmarkingene er latsabber som har hendene sine godt nede i Østlendingenes bukselommer". Tanken bak denne uttalelsen var at Carl I. Hagen var sterkt imot de såkalte "Finmarks-pakkene" med skatte- og avgiftsfordeler som de fire andre landsdelene ikke fikk. Man kan mene så mye mangt om denne politikken, men var det riktig av Carl I. Hagen å gå løs på vanlige finmarkinger i stedet for å angripe makthaverne på den tiden som drev det jeg vil kalle for "distriktspolitikk". Hvordan skulle det gått dersom de aller fleste finmarkinger reiste til Øst- og Vestlandet for å finne jobber. Vi hadde blitt overbefolket i Sør Norge, mens Finmark ville ha blitt totalt avfolket. Hva ble så resultatet av Hagens utsagn; en større kløft mellom finmarkinger og østlendinger.
• "At de aller fleste alenemødre i Norge fikk urettmessige trygdeytelser fra datidens trygdeverk". Med dette utsagnet, ville Hagen ettersigende ta et oppgjør med trygdemisbruk og svindel generelt. Men hvorfor sa han ikke det da, i stedet for å stigmatisere alle alenemødre som "verstingene" i dette. Det Hagen gjorde var å legge hovedskylden for trygdemmisbruk i Norge på alenemødre. Hva ble resultatet av dette utsagnet? Alle partier som siden har hatt regjeringsmakt i Norge, har løpt etter FrP for å ta igjen tapte stemmer, ved å stramme inn i trygderettighetene til mennesker som virkelig trenger disse ytelsene.
• "Alle narkomane i Norge var utskudd som vi kunne sende til Svalbard, Jan Mayen og Bjørnøya for hardt kroppsarbeid i gruvene eller annet." Dette mente Carl I. Hagen på slutten av 80 tallet. Heldigvis kom John Alvheim på banen som en seriøs helse og sosialpolitiker og snudde det negative syn Hagen hadde på disse  menneskene den gangen. Hvorfor kom Hagen med dette utspillet? Det måtte enten ha vært et utfall av et svært dårlig menneskesyn overfor de som av ulike årsaker faller på utsiden av samfunnets A4 format, eller for endte gang å skaffe seg selv og FrP mediastorm for å bruke dette for egen vinnings skyld. Resultatet av dette utspillet ble at de andre partiene, og spesielt de i regjering, strammet inn ressursbruken i det at man bare noen etterpå, la om hele rusomsorgen til det verre. Hagen brukte også 1. mai til å dundre løs på det han kalte for "ungdoms-latsabber" som bare kunne klippe seg, sette på seg litt "penere" klær, og skaffe seg jobb. Dette ble sagt på slutten av 80 tallet da arbeidsledigheten var som høyest i norsk etterkrigshistorie.
• "Alle norske bønder hadde sugerør ned i statskassen" var et utspill Carl I. Hagen hadde for en del år tilbake. Hagen hadde nå sett seg lei på statlige overføringer til landbruksorganisasjonene i Norge, tollbarrierer på norske landbruksvarer, høye matvarepriser m.m. Det er ikke vanskelig å være enig med Hagen og FrP om at her var det mange skjevheter, men det er et gammelt ordtak som heter "å ikke skyte på pianisten" og i hvert fall ikke når pianisten ikke har spilt feil. Igjen ble resultatet at svært mange småbruk landet over måtte legge ned sin matvareproduksjon. Dette var også småbruk og gårder som hadde gått i familiearv i flere generasjoner. Mange bygdesamfunn ble fraflyttet og man fikk "pressområder" i Oslo og andre sentrale deler på sørøst-landet.

Slik kan man gå systematisk til verks gjennom hele Carl I. Hagens politiske karriere, og det stoppet ikke med hans avgang som partileder og stortingsrepresentant. Den nye lederen, Siv Jensen, og flere andre av partiets talspersoner har fortsatt i FrP tradisjon tro; som f.eks. "snikislameringen" til Siv Jensen, at alle muslimske flyktninger og innvandrere er så dårlig integrert i det norske samfunnet osv.og for ikke å snakke om Per Willy Amundsens stadige utfall og meninger om Sametingets fremtid. Amundsen og FrP vil legge ned en institusjon som Norge heller burde være svært stolte av, at vi som nasjon har evnet å rette opp for flere hundre års urettferdigheter, trakassering, fornorskningsprosesser o.l. 

Selvsagt har FrP rett i  mye av den kritikken de kommer med i forhold til den norske integreringspolitikken, men politikken deres stopper alltid med bortfall av ting i samfunnet, og at de grer alle grupper over en kam. Her synes jeg 1. nestleder i Venstre, Ola Elvestuen fikk sagt det så historisk korrekt under NRK 1 programmet "Debatten" da man diskuterte det nye Munch-museet i Oslo. Elvestuen mente her at Carl I. Hagen hadde vært en sentral politiker i 30 år, men har aldri vært med på å bygge noen ting i det norske samfunnet. Heller tvert imot; han har bare bidratt til å rive ned. Det er så sant som det er sagt av Elvestuen, og takk for det!. Carl I. Hagen, og i de seinere år, Siv Jensen m.fl. ynder hele tiden å snakke om hvordan politikere og det offentlige bruker "skattebetalernes penger". Da går jeg ut fra at jeg er med i det dragsuget. Jeg også betaler skatt til det norske fellesskapet, og jeg har ikke noe imot at mine skattepenger går til å opprette et museum verdi den største norske billedkunstner som har levd. Alle siviliserte land med en viss respekt for seg selv, bygger slike institusjoner. Det handler om nasjonal tilhørighet og historie. Men å diskutere slikt med et forflatet politisk miljø som ikke evner å se lengre og videre, enn til sin egen lommebok, er meningsløst.

Men den ytterste venstresiden i norsk politikk har ikke vært stort mer edruelige dem heller i valgkamper osv. Også disse miljøene har hatt noen one linere som har vært temmelig på kanten i sitt språkbruk, og ikke minst hva de har ønsket å få ut av budskap. Fra midten av 80 tallet kan det nevnes:

• At Sosialistisk Ungdom (SU) og daværende Rød Ungdom (RU) hadde en parole på at "dem skulle fylle sine badekar med Unge Høyres blod" virket på den tiden ganske groteskt og var kun egnet til å skape en hard tone i debatten.
• At de samme ungdomsorganisasjonene gikk rundt med buttons med ansiktet til Carl I. Hagen i ei sædcelle med påskriften: "bruk kondom, det fødes en FrP`er hver dag". En slik kampanje er heller ikke egnet til annet enn å skape vondt blod i debattklimaet.
• At alle FrP medlemmer som har vært noe toneangivende i debatter opp gjennom årene, i tur og orden er blitt stemplet som rasister og sågar nasister og  dermed satt i bås og sammenlignet med Hitler og hans nasiregime. Dette er vel noe av de mest alvorlige og avskyelige beskyldninger man som politiker kan få på seg. Det aller meste av den nasistiske "idelologi" er voldsforherligende og derfor en forbudt aktivitet. Å da bli beskyldt for slike kriminelle aktiviteter, blir også kriminelt!

Avslutningsvis konstaterer jeg at i løpet av de siste 30-35 år har det vært ytterste høyre og ytterste venstrefløy som har bedrevet slike usmakelige debatteknikker. Man har aldri hørt slike ordvekslinger i noen debatter hvor debatantene kommer fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre eller Senterpartiet. Det burde fortelle dagens velgere en hel masse. Jeg skulle ønske meg for fremtiden, at også riksmedia tar sin rolle litt mer på alvor. Det er ikke alltid slik at TV-seere, radiolyttere eller avislesere synes det er mest spennende eller morsomt å høre på de verste "ekstremistene" på yttersidene i norsk politikk. Som regel er det mye mer edukativt å lytte på politikere som er opptatt av politikken og ikke bare det få mest mulig oppslag i media for egen vinnings skyld. Med det mener jeg at spesielt mange representanter fra FrP kun er opptatt av å sikre sine egne posisjoner og ikke minst lønninger. Politikken som skal gavne fellesskapet, kommer som regel i andre rekke.

I ukene etter valget i Moss har det vært mye støy rundt den varslede innføringen av parlamentarisme som styreform i Moss, og det med rette. Det er ikke bare svært mange innbyggere som føler seg lurt av det spillet vi har sett utspsille seg. Det var også flere politikere i den borgerlige leiren som følte seg "bondefanget" da Fremskrittspartiet kom med dette inn i forhandlingene. FrPs ufravikelige krav om innføring av parlamentarisme var så sterkt, at de truet med å gå i allianse med Arbeiderpartiet hvis dem ikke fikk det som dem ville. Det besynderlige, for ikke å si det udemokratiske, er at Moss FrP ikke løftet denne saken opp som sin valgkampsak under valgkampen. Aldri hørte vi noe fra verken ordførerkandidat Erlend Wiborg, lokallagslederen og stortingsrepresentanten Ulf Leirstein om at de ønsket innføringen av parlamentarisme i Moss under valgkampen. Det hele er selvsagt strategisk tenkt ut med to hovedstrategier for øyet:

• At innføring av parlamentarisme i Moss hvor en en liten maktelite skal danne byråd eller "byregjering" som mange kaller det, ikke var noe noen vinnersak for Moss FrP.
• Å ta de andre borgerlige samarbeidspartiene "på senga" totalt uforberedt på et slikt krav, som ikke var annonsert under selve valgkampen, skulle komme opp under forhandlingene etter valget.

Dette blir på mange måter bekreftet ved å lese i de tre andre partienes partiprogram. Ingen av disse har programfestet å innføre parlamentarisme i Moss, noe også ordfører Tage Pettersen også innrømte i et intervju med NrK 4 Østfold ganske tidlig i denne prosessen. At et lite parti som Venstre er positive til et slikt forslag, er for meg totalt uforståelig. Et parti som kaller seg sosialliberalt, som alltid taler enkeltmenneskets sak og frihet osv. kan være med på å innføre en styringsmodell som kun sikrer de største partienes representasjon, må etter mine begreper være det samme som "å stikke en giftpil inn i sitt eget sosialliberale hjerte"! Det eneste motivet jeg kan se for at også Venstre er så ivrige etter å innføre denne parlamentarismen, er at partiets gruppeleder Sindre Westerlund Mork er tiltenkt en byråd for skole, oppvekst og kultur.

At Moss FrP er den største pådriveren i dette, er ikke så veldig overraskende for meg personlig. Jeg var selv et relativt sentralt medlem i Moss FrP i tidsperioden 2002-2007 og allerede ved lokalvalget i 2003 var byparlamentarismen oppe som en sak internt i Moss FrP. Heller ikke den gangen skulle det snakkes åpent ut utenfor partiet om dette. Det virket som at strategien med total overraskelse også den gangen var den gjeldende. Det var heller ikke alle lokalt i Moss FrPs egne medlemsrekker som var informert om at vi også den gangen snakket om en slik innføring. Jeg var imot dette den gangen, som jeg er imot det nå. At det ikke ble noe av i 2003 var simpelthen det faktum at sosialistene fikk flertall etter valget. Jeg kan heller ikke huske at Moss FrP under valgkampen i 2007 gikk hardt ut for å fronte parlamentarisme i Moss. Det virker for meg som at det ikke har vært meningen verken ved valget i 2003, 2007 og heller ikke nå i 2011. Men nå har man fått et solid borgerlig flertall, dessverre med FrP i en slags vippeposisjon, og da bruker man dette for alt det er verdt, også til å "gå bak ryggen" på sine samarbeidspartnere. 

For Moss KrFs del, og at partiet har holdt en relativt lav profil i denne saken, handler kun alene om partiets størrelse i Moss bystyre. Valgresultatet visste at Moss KrF fikk en bystyrerepresentant av 23 borgerlige representanter (Høyre 15, FrP 5, Venstre 2 og KrF 1). For oss handlet det om å tross alt få den innflytelsen vi kunne få ut fra vår størrelse i et borgerlig samarbeid. Alternativet ville vært å sitte alene i bystyret med en representant, uten representasjon i hovedutvalgene og andre utvalg og komiteer. Når det er sagt, har Moss KrFs prinsipielle holdning hele tiden vært at vi er imot innføringen av parlamentarisme i Moss, men at vi har støttet en utredning for innføringen av en slik styringsform. Moss KrF ønsker også å utfordre Moss FrP på et deres mest politiske viktigste prinsipper gjennom alle år, nemlig å legge spørmålet om innføring av byparlamentarisme ut til en bindende folkeavstemning. Hvor mange ganger har vi ikke hørt både Ulf Leirstein og Erlend Wiborg tatt til orde for slike folkeavstemninger i forbindelse med innføringen av bompengeringer i Moss, når man skal etablere et asylmottak i Moss o.l. Som Eirik Tveiten fra Rødt sa det så treffende i et innlegg på lesersiden i Moss Avis for en tid tilbake; hvis ikke en radikal omveltning av byens styreform er gjenstand for en bindende folkeavstemning, så er det vel ikke noe som er det. Moss KrF skjønner heller ikke hvordan innføringen av en styringsmodell som etter alle solemerker vil være svært mye mer kostnadskrevende er forenelig med den meget stramme økonomi vår kommune har, hvor det kuttes dramatisk i sektorer man helst ikke skal kutte i. 

Min appell til borgerne i Moss er å få i gang et innbyggerinitiativ for å få stoppet denne stormannsgalskapen Moss KrF skal gjøre sitt, ut fra vårt mandat å hjelpe til så godt som mulig.