 |
|
|
 |
|
Verdikonservative spørsmål og verdier
Konservatismen betegner oftest:
1) En livsholdning som vil bevare og bygge videre på
nedarvede verdier og stiller seg avvisende til
endringer som kan ødelegge disse.
2) Politisk tankeretning eller ideologi som utvikler
denne konservative livsholdning videre til en
generell filosofi om samfunnslivet.
Konservatismen som politisk ideologi er ikke på samme måte som f.eks. liberalismen eller sosialismen et noenlunde fasttømret og konstant system av politiske doktriner, men opptrer derimot i mer ulikartede varianter, både hva angår innhold og bruk av begreper.
Konservatismen i både Europa og Norge legger særlig vekt på personlig frihet, rettssikkerhet og stabilitet i samfunnet i pakt med "de kristne og nasjonale grunnverdiene".
Konservatismen tar sitt utgangspunkt i respekten for tradisjon, for den visdom og kyndighet som ligger i nedarvet tro og tenkemåte, sed og skikk, lover og institusjoner. Alt dette har skapt nasjonens livsform og gitt samfunnet dets varige verdigrunnlag. Et samfunn har stadig behov for reformer, men siktemålet må være at bevarer samfunnets verdigrunnlag (forandre for å bevare) og gir det ytringsformer tilpasset nye vilkår. Reformer må helst innføres gradvis og forsiktig så man ikke risikerer å skade umistelige verdier. Konservatismen tar derfor avstand fra både revolusjonære ideologier som ønsker en total omveltning av det bestående, og fra reaksjonær reformfiendtlighet, som vil fastholde alt som det er - eller "skru klokken tilbake". Både revolusjon og reaksjon vil etter konservatismens oppfatning umuliggjøre en jevn og stabil utvikling, som er grunnlaget for trygghet og vekstmuligheter. Konservatismen ønsker å avverge opprivende motsetninger og konflikter i samfunnet. Den tror på harmonisering og samarbeid mellom ulike samfunnsinteresser, i motsetning til den sosialistiske tro på klassekamp som drivkraften i samfunnsutviklingen.
Konservatismen har en sterk mistro til abstrakte politiske doktriner som påstås å være allmenngyldige. Siden ethvert samfunn har sin tradisjonsbestemte egenart, som også har krav på respekt, får konservatismen et relativistisk anstrøk: Det som er "riktig" i ett samfunn, behøver ikke være det i et annet. Konservatismen hevder at ethvert samfunn er umåtelig komplisert, og avviser derfor enkle skjemaer for samfunnsplanlegging. Konservatismen ser på mennesket som et samfunnsvesen, skapt med anlegg for både godt og ondt. Isolert sett er mennesket svakt og fullt av feil, men ved å gå inn i fellesskapets retter og plikter, utvikles det til en moralsk velgende person og ansvarlig samfunnsborger. Konservatismen betoner menneskenes ulikheter i anlegg og evner som en rikdom for fellesskapet, og tar derfor sterk avstand fra ytterliggående utjevningspolitikk. Den ser på personlig frihet som individets og samfunnslivets høyeste gode. Ekte frihet forutsetter ansvarsfølelse og selvdisiplin hos den enkelte, maktspredning, og desentralisering i samfunnet. "Makten må være delt for at mennesket skal være fritt" (T.H. Aschehoug)
I motsetning til liberalismen vil konservatismen ha en sterk stat som også kan gripe aktivt inn i det økonomiske liv; men i motsetning til sosialismen forlanger konservatismen klare grenser for statens makt; staten bør ikke påta seg oppgaver som kan løses like godt eller bedre av andre. Den må operere innenfor rammen av klare og stabile rettsregler som sikrer individets rettigheter (rettsstaten), og ikke gi uklart avgrenset og ukontrollerbar makt til det offentlige byråkrati (maktstaten). I betoningen av sosial trygghet som en offentlig hovedoppgave har konsrvatismen fellestrekk med sosialismen; i betoningen av privat eiendomsrett og personlig initiativ er den mer beslektet med liberalismen. Konservatismen legger en stor vekt på den sunne balanse mellom ytterlighetene, og forkaster både kollektivisme og individualisme. I utenrikspolitikk er konservatismen tilhenger av maktbalanse som en garanti mot voldelige konflikter mellom stater.
Mange konservative tenkere har hatt et sterkt religiøst engasjement; samfunnslivet er villet av Gud, og dets viktigste grunnlag er religiøs tro. Hvert eneste menneske har en uendelig verdi fordi det er skapt av Gud. Det setter grensen for statens rett til å behandle mennesker som midler for politiske formål.
Konservatismens historie
Konservative motiver finner man mange uttrykk for også i fjerne tiders tenknning. Konfucius som maner til lojalitet mot den nedarvede kinesiske samfunnsorden, og Aristoteles som påviser ulike samfunnsdannelsers tradisjonsbestemte egenart, er sentrale eksempler på dette. Arven fra Aristoteles` samfunnssynn lever videre hos middelalderens Thomas Aquinas og i thomismen, og bl.a. hos engelske teoretikere som Richard Hooker. I opplysningstiden på 1700 tallet finner man en klar konservativ tendens hos filosofer som David Hume og Montesquieu.
Konservatismen som en moderne politisk ideologi oppsto imidlertid først i tiden omkring den franske revolusjon, med Edmund Burke som den førende talsmann. Burke forsvarte arven fra den engelske revolsujon og støttet amerikanerne i den amerikanske revolusjon, fordi begge i hans øyne var opprør på vegne av hevdvunnede rettigheter. Han reagerte derimot voldsomt mot den franske revolusjon. Den var etter Burkes mening, et opprør mot samfunnsordenen og tradisjon overhodet, på basis av snevre og abstrakte doktriner.
I Storbritannia ble den konservative tankeretning utviklet videre av Samuel Taylor Coleridge, Matthew Arnold, John Henry Newman og Benjamin Disraeli; i USA av bl.a. John Adams (USA 2. president) Alexander Hamilton og John Calhoun.
Konservatismen i den anglo-amerikanske verden har en overveiende liberal tendens, med vekt på personlig frihet og sosialpolitisk ansvar. På det europeiske kontinent fikk den tidlige konservatisme derimot en reaksjonær tendens, med sterke innslag av autoritetsdyrkelse og tradisjonsmystikk. Som den betydeligste konservative tenker i Tyskland regnes G.W.F. Hegel, som forener fornuftstro og historisk bevissthet i et stort anlagt filosofisk system, der staten oppfattes som virkeliggjørelsen av den "objektive fornuft". Franskmannen Alexis de Tocqueville representerte derimot en mer utpreget liberal konservatisme, som søkte nye muligheter for at nedarvede frihetsidealer skulle kunne overleve i "likhetens tidsalder".
I England har konservatismen utviklet seg i nær tilknytnning til The Conservative Party (The Tory`s). I mange andre land kommer den til uttrykk hos individuelle tenkere som forsvarer tradisjon og hevdvunnen samfunnsorden mot totalitære ideologier, voksende statsmakt og byråkratisering.
Edmund Burke (1729-1797)
Grunnlegger av den europeiske konservatisme
Konservatismen i Norge har også sine filosofiske forløpere, fremfor alt Ludvig Holberg, som var en talsmann for forsiktig reformisme, moderasjon og likevekt i samfunnslivet. Etter 1814 hadde konservatismen sitt sosiale tyngdepunkt i embetsstanden, og fikk derfor en utadvendt, urban og pragmatisk form med hovedvekt på Grunnlovens rettsprinsipper, næringsfrihet, økonomisk utbygging av landet og sosialt ansvar. Typisk for denne tenkemåten var den såkalte "intelligensen" bestående av fremtredende personer som Anton Martin Schweigaard, Johan Sebastian Welhaven, og Fredrik Stang. En annen størrelse som Marcus Jacob Monrad representerte derimot en metafysisk orientert konservatisme, inspirert av den tyske Hegels filosofi, mens Aasmund Olavsson Vinje igjen var en talsmann for en mer utpreget nasjonal konservatisme.
Konservatismen i Norge fikk sin partimessige tilknytning til partiet Høyre, og Høyre har vært det fremste og største konservative partiet i Norge siden partiets grunnleggelse i 1884. Høyre vil i sin formålsparagraf føre en "konservativ fremskrittspolitikk". De nasjonale, konservative tradisjonslinjer, med typiske uttrykk i bondereisning, målsak og legmannskristendom, fant imidlertid også en forankring i andre partier, og da især hos det sosialliberale Venstre.
I dag fremstår Høyre som et mer liberalkonservativt parti enn tidligere.
Konservatismen i Norge, som så ellers i Europa og USA har flere ulike retninger i seg som f.eks.
 Verdikonservatisme - tradisjonelle Høyre
Liberalkonservatisme - mer i retning av FrP
Sosialkonservatisme - mer i retning av KrF
Også i Norge, som i resten av Europa, har konservatismen etter den 2. verdenskrig, vært særlig opptatt av å bekjempe statlig maktkonsentrasjon, byråkratisering og innsnevring av individets råderett. Innenfor de rammeregler staten setter, må det være rom for fri næringsvirksomhet og personlig initiativ. Et hovedtrekk ved det konservative alternativ som Høyre representerer, er maktspredning, bl.a. uttrykt gjennom tanken om "selveierdemokrati". Konservativ tankegang kommer også til uttrykk i reaksjoner mot moralsk normoppløsning, sentralisering og uansvarlig ressursutnyttelse på bekostning av vernehensyn. Et annet viktig og sentralt emne innen konservativ tankegang, er at staten ikke har noen rett til å påta seg store utgifter, gjeld osv. for så å legge disse byrdene tilbake til folket igjen via økte skatter og avgifter.
Høyres partiledere
 Erna Solberg 2004-d.d.
Jan Petersen 1994-2004
Kaci Kullman Five 1991-1994
Jan P. Syse 1988-1991
Rolf Presthus 1986-1988
Erling Norvik 1984-1986
Jo Benkow 1980-1984
Erling Norvik 1974-1980
Kåre Willoch 1970-1974
Sjur Lindebrække 1962-1970
Alv Kjøs 1954-1962
C.J. Hambro 1950-1954
Arthur Norlie 1945-1950
Ole Bærøe 1937-1940
Johan H. Andresen 1934-1937
C.J. Hambro 1926-1934
Ivar Lykke 1923-1926
Otto B. Halvorsen 1919-1923
Jens Bratlie 1911-1919
Fredrik Stang d.y. 1907-1911
Edmund Harbitz 1905-1907
Ole Larsen Skattebøl 1902-1905
Francis Hagerup 1899-1902
Emil Stang d.e. 1896-1899
Christian Schweigaard 1893-1896
Emil Stang d.e. 1891-1893
Christian Schweigaard 1889-1891
Emil Stang d.e. 1884-1889
Høyres parlamentariske ledere
 Erna Solberg 2005-d.d.
Oddvard Nilsen 2001-2005
Jan Petersen 1994-2001
Anders Talleraas 1989-1994
Jan P. Syse 1985-1989
Jo Benkow 1981-1985
Kåre Willoch 1970-1981
Svenn Stray 1965-1970
John Lyng 1957-1965
C.J. Hambro 1926-1958
Ivar Lykke 1923-1926
Otto B. Halvorsen 1922-1923
Ivar Lykke 1920-1921
Otto B. Halvorsen 1919-1920
Edvard Hagerup Bull 1912-1918
Jens Bratlie 1910-1912
Fredrik Stang d.y. 1906-1909
Johan Thorne 1904-1906
Francis Hagerup 1901-1903
Emil Stang d.e. 1898-1900
Christian Schweigaard 1894-1897
Emil Stang d.e. 1892-1893
Christian Schweigaard 1889-1891
Emil Stang d.e. 1884-1889
Statsministere fra Høyre
 Christian Schweigaard 1884
Emil Stang d.e. 1889-1891, 1893-1895
Francis Hagerup 1895-1898, 1903-1905
Jens Bratlie 1912-1913
Otto B. Halvorsen 1920-1921, 1923
Ivar Lykke 1926-1928
John Lyng 1963
Kåre Willoch 1981-1986
Jan P. Syse 1989-1990
Høyres deltagelse i regjeringer
Emil Stangs 1. regjering (H) 1889-1891
Emil Stangs 2. regjering (H) 1893-1895
Francis Hagerups 1. regjering (H-MV-V) 1895-1898
Francis hagerups 2. regjering (H-V-Saml.) 1903-1905
Christian Michelsens regjering (V-H-MV-Saml.)
1905-1907
Wollert Konows regjering (FV-H) 1910-1912
Jens Bratlies regjering (H-FV) 1912-1913
Otto B. Halvorsens 1. regjering (H-FV) 1920-1921
Otto B. Halvorsens 2. regjering (H-FV) 1923
Abraham Berges regjering (FV-H) 1923-1924
Ivar Lykkes regjering (H-FV) 1926-1928
John Lyngs regjering (H-KrF-Sp-V) 1963
Per Bortens regjering (Sp-H-KrF-V) 1965-1971
Kåre Willochs regjering (H-KrF-Sp) 1981-1983,
1983-1986
Jan P. Syses regjering (H-KrF-Sp) 1989-1990
Kjell Magne Bondeviks 2. regjering (KrF-H-V)
2001-2005
Kåre Willoch
Den mest toneangivende konservative politiker i Norges historie.
Statsminister for Høyre 1981-1986
Kåre Willoch
Den mest toneangivende konservative politiker i Norges historie.
Statsminister for Høyre 1981-1986
|
|
 |
|
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE
|