 |
|
|
 |
|
Diskusjonsforum - dagsaktuelle temaer. Si din mening i gjesteboka mi
Gratis dop på blå resept?
Heroinassistert behandling av rusmiddelmisbrukere
Et høyaktuelt tema innen rusmiddelomsorgsdebatten, er dette med å gi heroin til mennesker som sliter med opiatavhengighet. Dette forslaget ble opprinnelig satt frem av Venstres nestleder og Byråd i Oslo for byutvikling, Ola Elvestuen. Etter hvert ble det såpass mye debatt rundt dette forslaget, at Helseminister Bjarne Håkon Hanssen også begynte å se seriøst på dette forslaget. Det har vært mange debatter i det offentlige rom rundt dette forslaget, både for og imot, og også fra Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO), Foreningen for en Human Narkotikapolitikk (FHN), og pårørendeorganisasjoner som Landsforeningen mot Stoff (LMS). Det har vært representanter for ulike faggrupper innen rusmiddelfeltet som har hatt sine sterke meninger for eller imot heroinbasert behandling. Alt dette til tross, vil jeg driste meg til å hevde at debatten har vært lite nyansert, men derimot vært preget av mange gamle fordommer på begge sider av debatten. Det morsomme er jo er at de beste og mest nyanserte debatantene har vært nettopp Ola Elvestuen og Bjarne Håkon Hanssen, som ikke nødvendigvis konkluderer nå, men tørr å reise en meget viktig debatt og tørr å tenke høyt rundt dette. Det er også flott at vi har politikere fra alle partier som har interesse for å skjele til andre lands erfaringer og praksis innen for oss nordmenn, så langt ukjente virkemidler, som bl.a. Sveits, Tyskland, Sverige m.fl. Til tross for all skepsisen, kan prosjekter i Zürich, Hamburg og Stockholm vise til svært gode resultater innen heroinbasert behandling. Jeg vet at dette handler om å gi rusmisbrukere som har prøvd en rekke behandlinger og tiltak, uten resultater, et mer verdig liv. At de skal slippe å måtte dø av overdoser alene i et hospitsrom, ute i et portrom, trappehus, parkeringshus, eller på gata og parker i all slags vær og vind. Et velferdssamfunn som Norge skylder de aller svakeste i samfunnet en mer verdighet enn det som er tilfellet i dag.
Når det er sagt, er jeg veldig bekymret over hvilke kriterier og regler man eventuelt legger til grunn for et slik prosjekt. Her blir det viktig å ta med seg erfaringene vi har fra Metadon og Zubutex prosjekter vi har hått i flere år, og ikke gjøre de samme feilene på nytt igjen. Det vi har sett er at sentrale fagpersoner innen behandlingsapparatet har sett på disse kjemiske erstatningene som det mest "saliggjørende" og dermed etterhvert glemt det helt sentrale rehabiliteringsaspektet i disse prosjektene. For å illustrere hva jeg mener med dette så blir disse Metadonprosjektene ofte kalt LAR eller legemiddelassistert rehabillitering. Etter hvert som tiden har gått med manglende tiltak og oppfølgning innen rehabiliteringsopplegget, pleier jeg å si at R`en er blitt borte og at disse prosjektene burde hete LA, i det man bare får Metadonen uten videre oppfølgning. Skal heroinbasert rehabilitering eller, HBR som jeg velger å kalle det her, fungere godt, så må ikke R`en forsvinne også her, slik at vi blir sittende igjen med HB. En slik type rehabilitering vil bare fungere bra dersom den medisinske delen blir etterfulgt av følgende tiltak:
# Et tilfredsstillende boligtilbud, helst utenfor kjente
rusmiddelbelastede strøk.
# Daglig jobb, skole eller aktivitetstilbud også i samsvar med
personlige økonomiske ytelser fra NAV.
# Tilbud om ukentlige terapeutiske samtaler med motivering
for klinisk heldøgnsbehandling.
# Sikre at brukerne får sine lovmessige rettigheter jfr. Lov
Pasientrettigheter i dannelse av ansvarsgruppe rundt
brukeren og utarbeidelse og jevnlig evaluering av
Individuell Plan (IP). Slike grupper skal eller loven bestå
av følgende personer: Saksbehandler sosialkontoret,
saksbehandler NAV, Fastlege, Psykiater/psykolog/
terapeut, og brukeren selv. Ansvaret for gruppen legges
ofte på saksbehandleren fra enten sosialkontoret eller
NAV.
Når det gjelder kriterier og regler for å komme inn på en heroinbasert rehabilitering, bør etter min mening være følgende:
V At brukeren er 35 år eller eldre i kjødelig alder.
V At brukeren har 20 eller flere år bak seg som
opiatmisbruker.
V At brukeren har minst fem mislykkede behandlingsforløp i
sin historie.
X Sidemisbruk av andre opiater eller benzodiasepiner tillates
ikke. Misbrukeren må jevnlig avgi urinprøver og også være
villig til å avgi uanmeldte urinprøver. Etter å ha blitt tatt
for slikt sidemisbruk to ganger, skal vedkommende kastes
ut av prosjektet for en tid, f.eks. et halvt år, før de kan
søke om inntak igjen. Ved første gangs sidemisbruk, skal
det gis en siste advarsel.
X Være villig til å prøve heldøgns klinisk behandling når det
er ledige plasser.
X Være villige til å følge et aktivt rehabiliteringsprogram i
tillegg til heroinmedisineringen, så langt helsesituasjonen
tillater det.
X Være villige til å ta imot polikliniske samtaler hos psykolog
eller terapeut når det er ledig kapasitet til slike samtaler.
Heroinbasert rehabilitering kan aldri erstatte fullgod terapeutisk behandling, men kan virke til å "tette igjen" en rekke hull vi i dag dessverre har innen behandlingsapparatet overfor rusmiddelmisbrukere. Vi må tørre å prøve, men så får vi heller stoppe det igjen, dersom det viser seg å bære fullstendig galt avsted.
Rusreformen - en katastrofe
Innføring av Rusreform 1 og 2 var en katastrofe for den rusmiddelavhengige
Som overskriften på denne artikkelen sier, så mener jeg, og mange med meg, at innføringen den såkalte Rusreform 1 var en katastrofe for den enkelte rusmiddelmisbruker. Det het seg så fint at rusmiddelmisbrukere skulle få de samme lovmessige rettigheter som alle andre innenfor sykehus og helsevesen generelt. Denne reformen kom som en direktefølge av to viktige politiske beslutninger:
X At staten tok over all sykehusdrift fra fylkeskommunen.
X At rusmiddelavhengighet nå av sentrale helsepolitikere,
basert på rapporter fra fagpersonell i helsedirektoratet og
helsedepartementet, ble sett på som en sykdom.
Det som faktisk nå skjedde, var at det ble mye vanskeligere for rusmiddelmisbrukere å få hjelp og behandling når de faktisk trenger det og er motivert for det. Før reformen og før de statlige helseforetakene, var det nemlig slik at fylkeskommunen og lokalkommunen betalte 50 prosent hver seg for behandlingsplasser til sine misbrukere og ikke minst like viktig; så var private behandlingsinstitusjoner likestilt de offentlige når det gjaldt oppholdsfinansiering for den enkelte misbruker. Dermed var det stort sett den enkelte klinikks kapasitet det sto på om de misbrukeren måtte vente eller ikke. Slik er det ikke i dag. Etter rusreform 1 i 2003 ble det først innført to begrep eller kategorier misbrukere: Behovspasient og rettighetspasient hvor det å bli ansett som en behovspasient så måtte den rusmiddelavhengige enten være til skade for seg selv, eller andre. Da fikk man hjelp og behandling relativt raskt. Rettighetspasienten ble man derimot klassifisert som dersom disse akuttene behovene ikke var tilstede. Men da kunne det gå fra 3 til 6 måneder før man fikk en innleggelse for rusmiddelbehandling. Til å vurdere dette, opprettet helseforetakene såkelte inntakskontorer - 5 i tallet i Oslo, Bergen, Kristiansand. Trondheim og Tromsø. Disse inntakskontorene var selvsagt underlagt det regionale helseforetaket man hørte geografisk til. På disse inntakskontorene ble altså rusmiddelmisbrukerne vurdert etter rapporter fra fastleger, DPS, SMP eller andre behandlere, om de var enten behovs eller rettighetspasienter.
Så kom rusreform 2 i 2007 som var en slags evaluering og forbedring av rusreform 1. Nå ble inntakskontorene nedlagt fordi de ikke fungerte etter hensikten, og vel og bra var det. Nå ble innleggelsesmyndigheten lagt direkte til de lokale sosialkontorene, fastlegene, eller sosialmedisinske poliklinikker (SMP). En eller flere av disse instansene skulle vurdere den enkelte rismiddelmisbrukere sin situasjon i forbindelse med behovet for hjelp og innleggelse, og det var en klar forbedring fra rusreform 1. Men problemet skulle nå bli noe helt annet, nemlig helseforetakenes katastrofale dårlige økonomi med påfølgende store og kritiske innsparinger. Det man helt klart har sett i dette bildet, er at rusavhengighets og de psykiatriske avdelingene innen spesialisthelsetjenesten, alltid er den tapende part under slike innsparinger. Når "sparekniven skal svinges", er det alltid rus og psykiatri man først går løs på. Dermed er man like langt! Pr. i dag må rusmiddelmisbrukere som er blitt ansett som rettighetspasient (dette systemet er ikke fjernet), vente fra 3 til 12 måneder på slike behandlingsplasser sykehusene og andre offentlige behandligsklinikker, og det verste er at mange også dør av overdoser mens de står i behandlingskø.
Derfor blir det etter min mening svært viktig i fremtiden, i tillegg til eventuell heroinbasert rehabilitering, at helsemyndighetene og den rød/grønne regjeringen må kaste sine politisk ideologiske kjepphester om at det bare er det offentlige som kan drive rusmiddelrelatert behandling. Det må som før disse rusrerformene ble vedtatt, bli mulig å drive private klinikker igjen, og som er sikret at også deres plasser blir betalt for av skattebetalernes penger. Det finnes mange svært gode og profesjonelle private klinikker og behandlere som pr. i dag, paradoksalt nok har ledig kapasitet, men helsemyndighetene vil ikke betale for disse plassene. Inntil det skjer, konkluderer jeg med at mennesker dør mens vi diskuterer partipolitisk ideologi og helseøkonomi.
Har Fagforbundet forskjellige tariffer for likt arbeid?
Bjarne Håkon Hanssen nedsetter et "ekspertutvalg"
STATLIG "HEROINUTVALG" LEDET AV
THORVALD STOLTENBERG?
Norge er ledet av Jens Stoltenberg som statsminister, og nå skal hans velkjente far lede et statlig utvalg, nedsatt av helse og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen, som har fått i mandat å utrede muligheten for å sette igang heroinassistert behandling av de tyngste narkomane i Norge. Det vil si at helse & omsorgsministeren stoler fullt og fast på at en politikerveteran som kun har utmerket seg som fredsmekler og diplomat i utlandet, skal lede et så viktig utvalg som dette er på en tilfredsstillende måte. Hva er det Thorvald kan og vet om rusmiddelavhengighet? Hva er hans faglige bakgrunn for et slikt arbeid? Det eneste man her med respekt å melde kan komme opp med, er at han er far til Ninni og selvsagt sett, opplevd og følt hennes rusproblemer på nært hold.. Så kan man jo spørre seg om det er nok til å lede et slikt utvalg. Jeg frykter at mye av hans synspunkter og meninger i fremtiden vil være sterkt preget av nettopp farskapet til Norges "kjendisnarkoman" nummer 1.
Hva så med den faglige bakgrunnen til de andre 8 medlemmene av dette utvalget? Vi ser at statsråd Hanssen har funnet plass til Carl I. Hagen og Åslaug Haga. Om sistnevnte er det vet å si omtrent det samme som Thorvald Stoltenberg. I tillegg til å ha vært statsråd og stortingsrepresentant, er det nettopp innen utenriksdepartementet og diplomatet Åslag Haga har gjort seg bemerket. Hva hun skal tilføre et slikt utvalg, bortsett fra personlig synsing og mening, er det vanskelig å se. Når det gjelder Carl I. Hagen så må vel hans utnevnelse og deltagelse innen et slikt arbeid betraktes som temmelig kontroversielt. Dette er den samme mannen som for ca. 20 år siden mente at vi burde sende alle narkomane til Svalbard, Jan Mayen og Bjørnøya for å drive hardt kroppsarbeid. På denne måten skulle de bli så slitne at de ikke orket å tenke på verken dop eller kriminalitet. Det er også den samme Hagen som på slutten av 80 tallet og begynnelsen av 90 tallet sto på valgstands og brølte til vanskeligstilt ungdom, at de var arbeidsskye "slabbedasker" som ikke gadd å jobbe. "Klipp deg og få deg jobb" ble en sjargong her. Carl I. Hagen har hele tiden under sine 30 år som partiformann i FrP bygget både sin og partiets plattform på et svært kritisk syn på hvordan staten og det offentlige forøvrig bruker "Hvermansens" skattepenger. Hva er det som er annerledes med Hagen nå. Har han blitt "mildere" i sitt syn på narkomane nå på sine eldre dager? Er det ikke lenger så viktig, nå som han ikke stiller til gjenvalg på Stortinget, å rette kritiske blikk på statens bruk av skattepenger? En slik heroinbasert rehabilitering vil komme til å koste et hundretalls millioner kroner, og vi vet svært lite om nytteeffekten av den, bortsett fra det rent menneskelige overfor de tyngste brukerne, og det er selvsagt viktig nok. Hvis Hagen fremdeles innehar mange av sine gamle meninger rundt rusmiddelavhengige, skal det bli svært spennende å følge hva som kommer ut av dette utvalget fremover.
Statsråd Hanssen har også funnet plass forskningssjef Inger Lise Skog Hansen og som har velferdsstat og sosialpolitikk som spesialfelt. Skog Hansens kompetanse er det ingen grunn til å stille spørsmålstegn til, men det faktum at hun er forskningssjef i FAFO gjør det hele litt mer problematisk. FAFO er forskningsavdelingen til LO og Skog Hansen får da etter mine vurderinger problemer med sin faglige nøytralitet da ansvarlig statsråd og valgt utvalgsleder begge er fra Arbeiderpartiet og vi vet jo alle hvor sterke historiske bånd det er nettopp mellom AP og LO i de fleste sammenhenger.
Hvorfor har statsråd Hanssen funnet plass til Statsadvokat Ellen Katrine Hætta? Skulle man først ha med seg en juristekspert, burde man vel heller hentet en erfaren professor fra juridisk fakultet ved universitet i Oslo e.l. for å sikre et juridisk syn på dette arbeidet uten selv å være en del av strafferettspleien. Med en nåværende statsadvokat som det Hætta nå er, får dette et preg av å ha med seg et straffende element.
Hvorfor biskop Sigurd Osberg, leder for Frelsesarmeens Gatehospital Marit Myklebust, byrådsleder Erling Lae og visepolitimester Roger Andersen er medlemmer av dette utvalget, er ikke vanskelig å forstå , selv om det bare er Marit Myklebust av disse som har en helseutdanning i det hun er sykepleier. Det bringer meg også inn på det som jeg mener er en helt sentral mangel og svakhet ved sammensettingen av dette utvalget, mangel på direkte faglig kunnskap inn mot det dette utvalget skal behandle; behandling av tunge rusmisbrukere og eventuelt heroinbasert rehabilitering. Hvis man oppsummerer sammensetningen av dette 9 manns utvalget ser vi følgende:
¤ 3 stortingspolitikere helt uten faglig kompetanse innenfor
rusmiddelavhengighet.
¤ En forsker fra FAFO/LO
¤ En byrådsleder (politiker)
¤ To med kirkelig bakgrunn (en biskop fra statskirken og en
fra Frelsesarmeen.
¤ To fra ordensmakten i form av en visepolitimester og en
statsadvokat.
Man finner ikke her en eneste psykiater, spesialister innen klinisk psykologi, sosionomer, eller andre former for terapeututdanninger. Burde man ikke i stedet for å ha tre stortingspolitikere helt uten faglig kompetanse på avhengighetsproblematikk, hatt tre med en slik faglig base. Her kunne man jo ha valgt på øverste hylle blant kapasiteter som:
# Hans Olav Fekjær, som har vært tilknyttet Oslo kommune
i omlag 30 som psykiater og psykoterapiveileder og som
til daglig er overlege ved Blå Kors senteret i Oslo. Han har
også skrevet en rekke banebrytende og interessante bøker
om både alkoholisme, rusmiddelavhengighet og
spille avhengighet fra 1980 og frem til i dag.
# Torkil Berge og Arne Repål, som begge er spesialister
innen klinisk psykologi og som har skrevet flere fagbøker
bl.a. innen kognitiv psykoterapi innenfor rusfeltet og flere
selvhjelpsbøker.
# Einar Kringlen som har bred forsknings og undervisnings-
erfaring. Professor i klinisk psykologi ved Universitetet i
Bergen. Professor i medisinske atferdsfag ved
Universitetet i Oslo, professor i psykiatri og adm.
overlege ved psykistrisk klinikk Vinderen. Han er forfatter
av en rekke fag- og lærebøker innen medisinske
atferdsfag og psykiatri.
# Ingvard Wilhelmsen, Dr.Med og førsteamanuensis ved Det
medisinske fakultet ved Universitetet i Bergen, professor
i kognitiv psykiatri ved samme sted og også spesialist
innen indremedisin og fordøyelsesproblemer. Wilhelmsen
har skrevet en rekke fag og lærebøker om kognitiv
psykiatri.
# Willy Pedersen, en av landets ledende forskere på
spørsmål knyttet til ungdom, rusmidler, atferdsproblemer
og marginalitet. Knyttet til Norsk Institutt for forskning om
oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Har vært forsknings-
leder for rusmiddelforskning i Norges Forskningsråd. Han
innehar den filosofiske doktorgrad på avdelingen Drugs in
adolescent worlds. Pedersen har skrevet et stort antall
vitenskapelige essays samt essaysamlingen "Ungdom er
bare et ord" (1994) og en sammenfatning av hans forskning
på feltet ungdom og rusmidler - "BitterSøtt" (1998)
# Arnhild Taksdal, spesialist innen kvinnerettet
rusbehandling. Hun har også skrevet fag og lærebøker om
dette temaet.
Dette er bare noen få av alle de virkelige store kapasiteter vi i Norge har på rusmiddelområdet og som burde fått en sentral plass i ethvert statlig utredningsutvalg om fremtidig rusmiddelbehandling. Men det er vel å konstatere at det er viktigere å ha et kjent politisk navn og tilhøre de "riktige" politiske miljøene for å få en slik plass. Det er etter min mening kun to stortingspolitikere som er skikket til å være medlemmer av et slikt utvalg: Odd Einar Dørum (V) som i tillegg til å være utdannet sosionom også har kjempet en 30 års lang kamp for nettopp narkomane og andre svake gruppers rettigheter i det norske velferdssystemet, og Olav Gunnar Ballo (SV) som i tillegg til å være utdannet lege, også er svært engasjert innen samme område.
I tillegg burde vel også forbundslederen av Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO) vært medlem i dette utvalget, for å sikre brukerne en stemme i denne prosessen. Men den rollen tilfaller vel kanskje Ninni Stoltenberg ved kjøkkenbordet hos sin far som utvalgsleder?
Men Bjarne Håkon Hanssen skal ha ros for at han faktisk gjør noe rent konkret overfor denne problematikken. Det har vært sørgelig mange før ham i denne statsrådsstolen som bare har kommet med fagre løfter og tomt prat om hvor bekymret de har vært overfor narkotikautviklingen i Norge.
Så skal det bli svært spennende å følge utfallet av dette utvalgets arbeid og hvordan samfunnet og ikke de narkomane selv vil ta imot det dette utvalget til slutt foreslår.
NAV - et umenneskelig system
NAV
Forkortelse for "nesten alltid vanskelig"
Hvem husker ikke forenværende statsråd for arbeid og inkludering og partileder for KrF Dagfinn Høybråten når han lanserte ideen om å samle de gamle instansene trygdekontoret, Aetat og det lokale sosialkontoret til en felles velferdsdør. Intensjonen var svært god, at man skulle samle alle norske velferdsytelser under ett tak og bak en dør. Dette skulle det være så mye lettere for den enkelte bruker å forholde seg til og man skulle med denne gjennomføringen slippe å havne mellom de ulike stolene men få den samme behandlingen av en og samme saksbehandler. Etter regjeringsskiftet i 2005 har det vært to ulike statsråder som har videreført dette arbeidet i Bjarne Håkon Hanssen og Dag Terje Andersen fra AP. Den siste og endelige gjennomføringen av denne såkalte velferdsordningen skulle vært sluttført i våres, men ble pga. mange og store problemer, bl.a. med håndteringen av alle de som ble arbeidsledige som følge av finanskrisen, midlertidig stanset for full gjennomføring. Deretter ble det tilført noen flere nye stillinger og økonomiske midler, så skulle alt bli bra igjen. Men ble det slik?
Nei, dessverre ser det faktisk ut som at både ytelsene og saksbehandlingen er blitt et hakk verre etter denne reformen, selv om den ikke er helt ferdig gjennomført enda. Jeg vet f.eks. konkret om personer som har ventet opptil 2 år på å få utbetalt alderspensjon etter at vedtak er fattet. Jeg har selv vært innom mitt lokale NAV Arbeid kontor som nå også huser NAV Trygd grunnet omgjøring av det bygget som skal bli vårt lokale NAV-kontor. Jeg tittet på kølapp-klokkene når jeg var der, og jeg må si at jeg først ble temmelig forundret. På trygdelen hadde dem ekspedert 125 besøkende, mens på arbeidsdelen bare 37. Hvorfor denne enorme forskjellen? Svaret ligger nok mest sannsynlig i lovverket. På trygdelen av NAV har dem nok en lettere jobb enn på arbeidsdelen i det trygdelovens bestemmelser i forhold til økonomiske ytelser er svært mye enklere å saksbehandle, fordi trygdeloven helt utelukker bruk av saksbehandlers skjønn. Enten har man krav på ting etter loven, eller så har man det ikke. Slik er det immidlertid ikke med lovverket rundt arbeidsdelen av NAV.
SECURITASVAKTER PÅ NAV
Her om dagen skulle jeg være med en pasient for å bistå denne med å fylle ut og levere noen søknader i skranken på NAV i Moss. Det første som møter én er at man må betale 40 kroner for å parkere bilen utenfor NAV. Det er selvsagt Europark som har denne plassen. Det er slående at man skal måtte betale hele 40 kroner utenfor "fattigkassa" i et av verdens desidert rikeste land.
Neste sjokk vi skulle få var at vi ble møtt med en securitasvakt i inngangsdøra til servicesenteret, eller hva man egentlig skal kalle det. Hva kan årsaken være til at NAV velger å plassere en securitasvakt på "den offentlige foringsplassen" av fattige og syke mennesker i Norge, og hva blir det neste, politivakter? Hva er det de ansatte og lederne på NAV frykter egentlig? Jeg pleier å lese lokalavisen hver dag og har ikke lest noe om at det var antydninger til truende oppførsel eller direkte bråk. Hvis det nå skulle være slik at det har vært utslag av truende oppførsel overfor skrankepersonellet på NAV, kan man saktens spørre seg om hva det er slags behandling folk i en sårbar situasjon får, når de kommer til dette systemet. Jeg tror faktisk såpass godt om de fleste mennesker, at jeg vil hevde at ingen vil lage bråk på et slikt sted, hvis man ikke føler seg krenket eller forulempet. Man kan mildest talt bli forbannet og fortvilet når man må vente i månedsvis på vedtak som griper så til de grader direkte inn i et menneskes hverdag. Mange av disse menneskene har også barn de skal forsørge på disse lave stønadene.
Jeg synes det bare trist at NAV ledelsen i Moss ser på sine klienter som potensielle kriminelle bråkmakere. Kanskje de heller sammen med de ansatte burde tatt noen kurs i det man kan kalle normal menneskebehandling, at de kan forklare og veilede folk på en slik måte, at man slipper aggressjon i skrankene på servicetorget - hvis det i det hele tatt har skjedd.
|
|
 |
|
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE
|