Kristendemokratiske verdier og spørsmål

Kristendemokratiet i Europa

Kristendemokrati

Er en heterogen politisk ideologi som oppsto på 1800 tallet, og ble særlig preget av pave Leo XIIIs verk "Rerum Novarum" og mer generelt av den katolske sosiallære.
Kristendemokratiet har sine filosofiske røtter i Thomas Aquinas` tenkning, og hans tanker om aristotelisk ontologi og i en kristen tradisjon. Det legger sterk vekt på menneskeverdet. Kristendemokratiske politikere er normalt konservative innen moralske og kulturelle spørsmål, men har en sterk sosial samvittighet som spesielt kristendemokraters økonomiske politikk.
Tradisjonelt står kristendemokratiske partier sterkt i flere av de katolske landene i Europa og i latinamerikanske land. Tyskland er vel det mest kjente kristenddemokratiske landet i verden hvor CDU og CSU, som springer ut fra den politiske katolisisme i Tyskland, hatt en svært dominerende rolle helt siden 2. verdenskrig. Men i Italia var også "Democrazia Christiana" i hele etterkrigstiden frem til begynnelsen av 1990 tallet landets dominerende parti.
Mange mener feilaktig det var sosialdemokratiet som bygde opp både Norge og Europa etter krigen. Historisk sett er dette feil. Det var den kristendemokratiske bevegelsen over hele Europa som var toneangivende i den europeiske gjenoppbygningen etter krigen. Her kan det nevnes kristendemokratiske navn som Konrad Adenauer, Robert Schuman og Alcide De Gasperi som alle i avgjørende grad preget det europeiske fredsprosjektet og utviklingen av det som senere ble kjent som Den europeiske union (EU). Utviklingen av en sosial markedsøkonomi - den vi i Norge har yndet å kalle "blandingsøkonomien" var heller ikke et sosialdemokratisk prosjekt, som mange i alle år har trodd. Utviklingen av denne økonomiske politikken i Vest Europa etter krigen var et resultat av kristendemokratisk politikk over hele kontinentet.
De europeiske kristendemokratene har tradisjonelt vært mer høyreorienterte, og har i senere tiår stått for en mer liberalistisk politikk, enn sine latinamerikanske søsterpartier.

Sosial markedsøkonomi

Under hele den kalde krigen var den sosiale markedsøkonomien den foretrukne økonomiske politikken i det vestlige og nordlige Europa. Mange har trodd at denne økonomiske modellen oppsto som et sosialdemokratisk prosjekt i Skandinavia. Det riktige er at den oppsto i Vest Tyskland under den tyske benevnelsen "Soziale Marktwirtschaft"
Den sosiale markedsøkonomi har alltid forsøkt å finne den "gyldne middelvei" mellom sosialismen og kapitalismen, og den ble iverksatt i Vest Tyskland av Konrad Adenauers kristendemokratiske regjering, og var særlig preget av Ludwig Erhard. Denne økonomiske modellen har alltid forsøkt å opprettholde en balanse mellom

 en høy økonomisk vekst
 lav inflasjon
 lav arbeidsledighet
 gode arbeidsbetingelser
 offentlig velferd og tjenester gjennom statlig
     intervensjon

Viktige økonomer som bidro til utformingen av den sosiale markedsøkonomiske modellen var:

 Franz Oppenheimer
 Walter Eucken
 Wilhelm Röpke
 Franz Böhm
 Alfred Müller-Armack

Den sosiale markedsøkonomien er bl.a. preget av ideer fra den katolske sosiallære, men trekker også sterke veksler på på tyske historiske erfaringer, der f.eks. velferdsstaten har røtter helt tilbake til Otto von Bismarck.
I sin begynnelse av modellen kontroversiell, men etter hvert ble oppslutningen om den meget høy i Vest Tyskland og Østerrike, og etter at disse statene opplevde en økonomisk oppsving (Wirtschaftswunder), ble modellen på 1960 tallet utbredt over hele Vest Europa hvor både borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer støttet opp om den.
De søreuropeiske landene, spesielt Italia, foretrakk en enda mer omfattende bruk av offentlige tjenester, høy vekst og lav arbeidsledighet, fremfor lav inflasjon, lav statsgjeld og lavere offentlige utgifter. Denne "servicestaten" de ville ha (italiensk: "Stato Assistenziale) blir i dag ansett som mindre vellykket enn den nordeuropeiske utgaven av den sosiale markedsøkonomi.
Etter Berlinmurens fall i 1989 har mange borgerlige partier endret sin økonomiske politikk i retning av nyliberalismen, som er en mer rendyrket kapitalisme. Også en rekke sosialdemokratiske partier har endret sin økonomiske politikk i retning av nyliberalismen, f.eks. i England med "The New Labour" og Tony Blairs "den tredje vei".
Det interessante i denne sammenhengen er at Artikkel 1-3 i "traktaten om en forfatning for Europa" fastslår at EU`s økonomiske politikk skal baseres på en sosial markedsøkonomi.

Sosialkonservatisme

Sosialkonservatismen er en retning innenfor konservatismen som sådan og innbærer bl.a. troen på tradisjonell moral og sosiale normer, og ønsket om å bevare disse i dagens samfunn, ofte gjennom sivile lover og regler. Sosiale endringer betraktes gjerne med skepsis, mens sosiale verdier basert på tradisjon ansees som velprøvede og sanne. Det motsatte av sosialkonservatisme er sosialliberalisme.
Betydningen av sosialkonservatismen kan variere fra sted til sted, avhengig av sosiale, religiøse og nasjonalistiske tradisjoner. I USA brukes gjerne begrepet "konservatisme" om nettopp sosialkonservatismen, mens en mer amerikansk konservatisme innbefatter også retninger som nykonservatisme og paleokonservatisme. Amerikanske sosialkonservative er som i Norge, ofte opptatt av familieverdier, da i en sosialkonservativ fortolkning.
Viktige temaer for sosialkonservatisme i Norge og som i den senere tid har vært offentlig debattert inkluderer bl.a. ekteskapslovgivningen, der mer liberale partier ønsker å avskaffe ordningen hvor ekteskapet er definert som forholdet mellom mann og kvinne, samt innføre adopsjonsrett for homofile. Lignende diskusjoner pågår også i andre europeiske land. Sosialkonservatismen er sterkt imot slike endringer.

Historisk viktige kristendemokratiske personer i Europa

 Thomas Aquinas
 Pave Leo XIII
 Abraham Kuyper
 Pave Pius XI
 Étienne Gilson
 Jacques Maritain
 Emmanuel Mounier
 Dorothy Day
 Konrad Adenauer
 Alcide De Gasperi
 Robert Schuman
 Eduardo Frei Montalva
 Pave Johannes Paul II
 Franz Josef Strauss
 Helmut Kohl
 Fidel V. Ramos
 Vicente Fox
 Angela Merkel
Pave Leo XIII Var toneangivende i dannelsen av det europeiske kristendemokratiet

Kristendemokratiet i Norge

Det eneste kristendemokratiske partiet i Norge er Kristelig Folkeparti og partiet ble grunnlagt eller stiftet på Bibelskolen i Bergen 4. september 1933 etter invitasjon fra Ingebrigt Bjøro. Det har vært en utbredt misforståelse at KrF ble startet av Nils Lavik. Det var blikkenslageren Ingebrigt Bjøro fra Os i Hordaland som var stifteren og den første partilederen.
I sine første
år definerte partiet seg selv utenfor blokkpolitikken, men inngikk i etterkrigstiden på ikke- sosialistisk side, og innledet et samarbeid med de andre borgerlige partiene som kulminerte med regjeringen Lyng i 1963. Partiet arbeidet iherdig imot Arbeiderpartiets satsning på seksualundervisning og prevensjonsveiledning etter 1945, uten å lykkes.
Den første statsministeren i Norge fra Kristelig Folkeparti var Lars Korvald, som ledet landet fra EF avstemningen i oktober 1972 til stortingsvalget i oktober i 1973. På 1980 tallet deltok KrF i to Høyre- ledede regjeringer, og partiets andre statsminister, Kjell Magne Bondevik ledet først en ren sentrumsregjering i årene 1997-2000 og en samarbeidsregjering med Høyre og Venstre i årene 2001-2005.
Samfunnsviterne Bernt Aardal og Trond Nordby er enige om at valget i 1997 og dannelsen av Kjell Magne Bondeviks første regjering er høydepunktet i Kristelig Folkepartis historie, ikke minst fordi KrF syntes å ikke slite med en så stor regjeringsslitasje som det som rammet samarbeidspartiene Venstre og Senterpartiet. Partiets popularitet holdt seg høyt i løpet av Bondeviks første regjeringsperiode og i januar i 1998 fikk partiet så my som 19,7 % på en meningsmåling utført av Norsk Gallup. Partiets oppslutning sank noe i løpet av 1998, så sent som i april 1999 hadde de 14,3 % oppslutning og var da landets tredje største parti. I april 2000, ca. en måned etter at Bondevik 1 regjeringen hadde gått av, fikk partiet en oppslutning på 15,5 %
Nå i 2011 hadde KrF ved siste meningsmåling 6,1 %

Kristelig Folkepartis politiske plattform

KrF står på et kristent verdigrunnlag med fokus på skaperverket og menneskets ukrenkelige verdi. Partiet ønsker av den grunn en restriktiv gen- og bioteknologi lov, har vært motstandere av loven om selvbestemt abort og gikk imot en felles ekteskapslov. Samtidig har svært mange i KrF et miljøengasjement og engasjement for utvikling i fattige land.
KrFs hovedsaker er:

 Valgfrihet for småbarnsfamiliene
 Trygge og gode oppvektsvilkår
 Verdighet i eldreomsorgen
 Vern om miljøet og klimaet
 Kamp mot fattigdom i Norge og verden 

Den 13. november 2009 vedtok Kristelig Folkeparti å gå imot Datalagringsdirektivet, og partiets leder i stortingets transportkomite, Knut Arild Hareide uttalte at dette etter partiets syn ikke ville sette EØS-avtalen i fare.

Kristelig Folkepartis partiledere

 
Ingebrigt Bjøro 1933-1938
 Nils Lavik 1938-1951
 Erling Wikborg 1951-1955
 Einar Hareide 1955-1967
 Lars Korvald 1967-1975
 Kåre Kristiansen 1979-1983
 Kjell Magne Bondevik 1983-1995
 Valgjerd Svarstad Haugland 1995-2004
 Dagfinn Høybråten 2004-2011
 Knut Arild Hareide 2011-

KrFs parlamentariske ledere

 Nils Lavik 1945-1954
 Erling Wikborg 1954-1961 
 Kjell Bondevik 1961-1965
 Lars Korvald 1965-1972
 Asbjørn Haugstvedt 1972-1973
 Lars Korvald 1973-1981
 Kjell Magne Bondevik 1981-1983
 Harald Synnes 1983-1986
 Kjell Magne Bondevik 1986-1989
 Kåre Gjønnes 1989-1993
 Kjell Magne Bondevik 1993-1997
 Einar Steensnæs 1997-2000
 Kjell Magne Bondevik 2000-2001
 Jon Lilletun 2001-2005
 Dagfinn Høybråten 2005-2011
 Hans Olav Syvertsen 2011-

KrF i
regjering

Partiet har deltatt i 7 regjeringer og har gjennom 2 statsministere ledet 3 av dem.

 
John Lyngs regjering (H,KrF,SP,V) 1963
 Per Bortens regjering (H,KrF,SP,V) 1965-1971
 Lars Korvalds regjering (KrF,SP,V) 1972-1973
 Kåre Willochs regjering (H,KrF,SP) 1981-1986)
 Jan P. Syses regjering (H,KrF,SP) 1989-1990
 Kjell Magne Bondeviks 1. regjering (KrF,SP,V) 
     1997-2000
 Kjell Magne Bondeviks 2. regjering (KrF,H,V)
     2001-2005
              
Kjell Magne Bondevik Den mest markante kristendemokratiske politiker i Norge. Statsminister 1997-2000 og 2001-2005

Den katolske sosiallære

Katolsk sosiallære er et begrep som omfatter den lære Denkatolske kirke har stått for innen alle områder som omhandler det kollektive aspekt ved menneskeheten siden midten av det 19. århundre. Selv om kirkens lære i mange tilfeller er eldre, ble den bearbeidet til en systematisk tilnærmelse til sosiale spørsmål først etter at marxismen og andre sosialistiske bevegelser fikk øket tilslutning etter denindustrielle revolusjon.

Selv om kirken ikke gir noen bestemt politisk retning sin støtte, hevder den at dens lære også gjelder på det offentlige (politiske) området, ikke bare det private.

Kristendemokratiet , en politisk bevegelse i flere europeiske land, bygger i vesentlig grad på katolsk sosiallære. Den har også påvirket mange andre politiske bevegelser i varierende grad i andre kristne land, også i land som ikke er katolske.

Blant fundamentale prinsipper i katolsk sosiallære kan nevnes:

  • Menneskelivet er hellig og hvert enkelt menneskes menneskeverd må anerkjennes
  • Alle mennesker har grunnleggende menneskerettigheter, deriblant retten til liv . Den katolske kirke tar avstand fra abort, dødsstraff og eutanasi fordi mennesker ikke har rett til å ta andre menneskers liv.
  • Rett til mat, arbeid, husvære og helsetjenester er et viktig mål. Kirken tror ikke på absolutt eiendomsrett, og anser det som teoretisk riktig og moralsk å ødelegge eiendom som blir brukt på en ond måte av andre, og riktig at en stat omfordeler eiendom på en rettferdig måte. Kirken tror ikke på regimers absolutte rettigheter.
  • Solidaritet og medlidenhet med fattige: Et samfunn kan dømmes utenfra hvordan det behandler sine svakeste. Dette gjelder også i det internasjonale samfunnet. Kirken har flere ganger bedt om at lån til utviklingsland blir ettergitt. Urettferdige systemer og strukturer må endres.
  • Økonomisk rettferdighet: Arbeidere har rett til arbeid, til en inntekt de kan leve av og til å danne fagforeninger. Selv om katolsk lære går imot kollektivistiske systemer som kommunisme og nasjonalsosialisme, og opprettholder støtten til eiendomsrett begrenset av sosial sikkerhet , går den også imot laissez-faire . Denne overbevisningen er tett knyttet til medlidenheten med de fattige.
  • Menneskene har plikt til å beskytte miljøet
  • Nedrustning og avvisning av krig: Kirken anser tilfellene hvor bruk av militærmakt er berettiget som svært begrensede.
  • Staten har en positiv moralsk rolle å spille.
  • Subsidiaritetsprinsippet innebærer at beslutninger skal tas på det laveste nivået det er praktisk.
  • Ytringsfrihet: Kirken støtter ikke noen absolutt form for ytringsfrihet. Å krenke andre mennesker er ingen rettighet.
    
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE