Liberalistiske spørsmål og verdier

Selve ordet liberalisme stammer fra det latinske "liber" og betyr fri. Liberalismen som politisk ideologi og retning har sin opprinnelse fra opplysningstiden på 1700 tallet, og den opprinnelige liberalismen la vekt på å begrense den politiske makten og fremheve enkeltindividets rettigheter i samfunnet i en tid da konge- og statsmakten praktisk talt var allmektig.
I dag er det flere retninger som blir kalt for liberalisme, deriblant retninger som sosialliberalisme og libertarianisme. Dette spekteret av "underretninger" gjør det vanskelig å definere liberalismen veldig snevert. Det er dessuten slik at begrepet forstås forskjellig i forskjellige land og regioner. USA er f.eks. begrepet liberalisme eller "progressivisme" som amerikanerne ofte kaller det, en betegnelse som brukes om personer og grupperinger på venstresiden i amerikansk politikk, mens det i Europa oftest brukes om de grupperinger på den politiske høyresiden som ønsker en stor grad av økonomisk og personlig frihet.
Liberalister selv vil ofte fremheve retten til avvik fra sosiale normer og politiske eller religiøse tradisjoner. Her står liberalismen i skarp kontrast til konservatismen på den tradisjonelle høyresiden i vestlig politikk. Ettersom liberalismen også legger vekt på individet som drivkraft i et samfunn, står liberalistiske ideologier også i sterk motsetning til totalitære og kollektivistiske ideologier som f.eks. kommunismen og fascismen.
Grunnprinsippene i liberalismen som bygde seg opp i 1700 tallets Europa, la vekt på å sikre landeiere frihet mot det føydalistiske og/eller merkantilistiske åket. Allikevel definerte ikke liberailstene seg som så radikale som sosialdemokratene og sosialistene.
De store tenkerne i opplysningstiden, deriblant Charles Montesquieu og John Locke forsøkte å begrense den politiske makten ved å nedfelle et sett "rettigheter" som de mente at alle mennesker var gitt fra naturens side, og et sett grenser ingen - ikke engang kongen - kunne ta fra dem uten å bli en tyrann. Dette var også en del av humanismen, som igjen regnes som en del av grunnlaget for liberalismen. 

Økonomisk frihet 

Senere ble disse tankene kombinert med ideen om at økonomisk frihet ville føre til et mer atbilt og effektivt samfunn og på den måten gjøre samfunnet bedre for alle. Dette kom senere til å bli omtalt som kapitalisme, og fikk sine største forsvarere i Adam Smith og David Ricardo.
Med ideen om økonomisk frihet, kom også prinsippet om fri handel over landegrensene, og dette skulle senere komme til å sta svært sentralt innen liberalismen. Her har spesielt David Ricardos lov om "komparative fortrinn" vært viktig. Ricardo hevdet med denne teorien at alle land tjener på å spesialisere seg på de felt der de er relativt dyktigst, for så å importere de varer andre land kan produsere mer effektivt. Dette gjaldt uavhengig av om landet var rikt eller fattig.
Liberalistene har nettopp med bakgrunn i frihandelsteorien vært motstandere av utviklingsbistand og annen form for uhjelp. Grunnen til dette påstås å være at bistanden ikke fungerer, men bare gjør situasjonen verre. Løsningen på fattigdomsproblemet hevdes å ligge i etableringen av en fungerende økonomi og en rettsstat med respekt for grunnleggende menneskerettigheter, inkludert privat eiendomsrett. Akkurat som industrialiseringen førte Vesten ut av fattigdommen, mener de fleste liberalister at en tilsvarende utvikling i den tredje verden vil føre til rikdom og velstand. Den peruanske økonomen Hernando de Soto hevdet i sin bok "The Mystery of Capital" at årsaken til at de fattige land ikke kommer seg ut av fattigdommen, ikke er mangel på uhjelp og pengeoverføringer fra vesten, men derimot den grunnleggende mangelen på et eiendomsregister.

Den industrielle revolusjon

Det kan ikke herske noen tvil om at liberalismen meget raskt ble den styrende politiske ideologien på 1700 tallet (eller blant de største opposisjonelle ideologiene) i praktisk talt alle utviklede land. Grunnet den eksplosive økonomiske veksten i kjølvannet av fremveksten av den industrielle middelklassen, ble uttrykket liberalisme gjenstand for en rivende utvikling. Enkelte steder fortsatte liberalistene å holde på den opprinnelige liberalismen fra 1700 tallet, som fokuserte på at statens eneste oppgave var å sikre et fritt næringsliv og å sikre det samme næringslivet mot svingninger i valutaen og krig/vold. Disse tankene ble etterhvert og helt frem til i dag, erstattet med mer sosialliberale ideer, men man kan helt opp til våre dager finne lignende tankegods, f.eks. i Det Liberale Folkepartiet (1972-1988) som var en utbrytergruppe fra Venstre, dagens Det Liberale Folkeparti (må ikke forveksles med det gamle DLF) og Fremskrittspartiet. I dag kalles dette tankesettet ofte for "libertarianisme" selv om det er flere partier, deres medlemmer og grupperinger som forsøker å unnga denne betegnelsen. Andre betegnelser som brukes på dette, er klassisk liberalisme eller "laissez-faire" liberalisme.
Under industrialiseringen kom det nye liberale tenkere til som så staten som et virkemiddel til sosial fremgang og som derfor ønsket at staten skulle bruke ressurser på å motarbeide fattigdom, sykdom o.l. De gikk med andre ord bort fra tanken om at all statlig innblanding i privatlivet var et onde. Dette nye tankesettet førte til at det liberale politiske miljøet ble splittet og den nye retningen ble kalt sosialliberalismen. Medlemmer i partiet Venstre i Norge vil som oftest omtale seg selv som sosialliberale, eller bare liberale i likhet med bl.a. Radikale Venstre i Danmark og Liberaldemokratene i Storbritannia.
Som tidligere nevnt i denne artikkelen, kan man dele liberalismen opp i flere ulike underretninger.

 Klassisk liberalisme
 Markedsliberalisme
 Sosial liberalisme
 Libertarianisme
 Nasjonalliberalisme
 Minarkisme
 Anarkokapitalisme

Klassisk liberalisme

En betegnelse som brukes på liberalismen i sin opprinnelige form.
I praksis brukes begrepene klassisk liberalisme og libertarianisme om hverandre, men i utgangspunktet har førstnevnte begrep en snevrere og klarere definert avgrensning, mens libertarianisme er mer en samlebetegnelse for ideologier som bygger på ikke- aggresjons prinsippet og inkluderer alt fra minarkisme til anarkokapitalisme. Betegnelsen klassisk liberalisme er den ideologi som vokste frem på 1700 tallet med Montesquieu og Locke under opplysningstiden, og som gikk ut på at myndighetenes oppgave var å beskytte og opprettholde innbyggernes rettigheter. Opposisjonen mot offentlige reguleringer og inngrep var sterk, og man mente således at myndighetene kun skulle ta seg av politi, rettsvesen og forsvar - i enkelte tilfeller også renovasjon o.l. - mens alle andre oppgaver skulle overlates det private markedet. En slik stat kalles ofte en "nattvekterstat"
Sentralt i den klassiske liberalismen står prinsippet om individuelle rettigheter, deruner retten til frihet, eiendom og streben etter personlig lykke.

Sosial liberalisme

Sosialliberalisme som politisk ideologi oppsto som en reaksjon mot de sosiale forskjellene under 1800 tallets England. I motsetning til den klassiske liberalismen ønsker sosialliberalere å bruke reguleringer og omfordeling. Her er sosialliberalismen mye til felles med sosialdemokratiet og sosialismen, men skiller seg allikevel vesentlig fra disse ved at den vektlegger liberalismen som mål for politikken, og ved at den er mer åpen for kapitalismen. Innenfor moral og verdinormer, er sosialliberalisme den rake motsetning til f.eks. sosialkonservatismen.
Sosialliberale vektlegger også sterk konkurranseutsetting av politisk og økonomisk makt. Sosialliberalismen skiller seg her skarpt konservatismen og den klassiske liberalismen ved at den ser staten som et verktøy for å skape frihet og muligheter for enkeltindividet, og ved at den har et radikalt preg, dvs. at sosialliberale politikere ikke gir eksisterende samfunnsstrukturer, verdinormer og etablerte løsninger forrang.
Ideologien ligger i midten av høyre/venstre aksen fordi den legger vekt på størst mulig frihet og samtidig et sterkt sosial ansvar. Alle har krav på menneskerettigheter (som ligger i ordet sosial) og alle skal ha størst mulig frihet. For at alle skal få en størst mulig frihet, må friheten ha en grense (liberal) også kjent som "min frihet slutter der din frihet begynner". En kan f.eks. ikke få frihet til å bestemme over andres liv. Full frihet er etter denne definisjonen anarki. Sosialliberale prøver å sette denne grensen slik at alle får størst mulig frihet til å bestemme over eget liv.
Kritikere av sosialliberalismen hevder at ideologien fremmes sosial oppløsning ved at tradisjonelle sosiale verdier og normer forkastes. Eksempler på dette fra vår tid kan være innføringen av ekteskapslovgivningen der sosialliberale politikere gjerne ønsket å sidestille et likekjønnet samliv med det tradisjonelle ekteskapet, og la likekjønnede par få anledning til å adoptere barn.
Et eksempel på et sosialliberalt samfunn er Nederland.

Markedsliberalisme

Markedsliberalismen er omtrent det samme som den klassiske liberalismen, men tilhengerne vektlegger enda sterkere det frie markedet og fri handel. Den kombinerer klassisk liberalisme med en rendyrket markedsøkonomisk tenkning, personlig frihet og menneskerettigheter i en enda større utstrekning enn sosialliberalismen.

Libertarianisme

Libertarianismen er en politisk filosofi innen liberalismen generelt som spesielt vektlegger prinsippet om individuell frihet, og da spesielt friheten til å handle og uttrykke seg. Begrepet libertarianisme inkluderer forskjellige synspunkter og organisasjoner som har til felles at de vil minimere eller eliminere staten og har som mål å maksimere individuell frihet.
Libertarianske tankeskoler er uenige i hvilken grad staten bør reduseres. Minarkister fremmer reduksjon av staten hvor dens ene oppgave blir å beskytte mot aggresjon, tyveri, kontraktbrudd og bedrageri, mens anarkistene mener at staten helt og holdent bør avskaffes. I tillegg støtter enkelte tankeskoler individets eiendomsrett over land og naturressurser som tidligere ikke er eid, mens andre tankeskoler avviser individuell eie og ofte støtter kollektiv eie i stedet. Disse to motpolene betegnes ofte som høyre- libertarianere og venstre-libertarianere. Høyre- libertarianismen er blitt beskrevet som den  mest kjente formen for libertarianisme. Men libertarianistene selv avviser som regel en slik kategorisering.

Minarkisme

Minarkisme er en liberalistisk ideologi som ser for seg en statsmakt som har rolle som en "nattvekterstat" og den er en rettsfilosofisk orientert retning som hevder at staten bør være minimal og svært begrenset, og at dens størrelse og den rolle og betydning staten skal ha, er maksimalt begrenset. Den skal bare være stor nok til å beskytte enkeltindividets frihet men uten å krenke noen individuelle rettigheter, og dermed avgrense enkeltindividets frihet.

Nasjonalliberalisme

Dette er en politisk ideologi som forener nasjonalisme og liberalisme. Nasjonalliberalismens store epoke var fra 1800 tallet og et stykke inn på 1900 tallet, da den spilte en stor og sentral rolle i mange europeiske land.
Nasjonalliberalismens røtter går tilbake til 1800 tallet da nasjonalliberalismen (også kalt konservativ liberalisme) var blitt den politiske elitens fremherskende ideologi i mange euorpeiske land, en levende liberalisme i de europeiske monarkiene. Den nasjonalliberalistiske politikken ville med dagens øyne blitt oppfattet som svært konservativ.

Anarkokapitalisme

Anarkokapitalisme er en ekstrem retning innenfor libertarianismen. Hvor vidt den også er en anarkistisk retning, er imidlertid mer omstridt, fordi den klassiske anarkismen har historisk sett sterke sosialistiske trekk og elementer ved seg, og en erklært anarkist ville normalt ikke tatt i kapitalist-begrepet med ildtang. Det som imdlertid rettferdiggjør at anarkokapitalismen kan kalles anarkistisk er at den i motsetning til andre liberalistiske retninger ønsker et samfunn helt uten stat.
Begrepet anarkokapitalisme kommer opprinnelig fra den libertarianske filosofen Murray Rothbard, men flere andre betegnelser har vært, og kan benyttes om denne retningen, som f.eks.

 Anarkoliberalisme
 Statsløs kapitalisme
 Høyreanarkisme
 Frimarkedsanarkisme
 Statsløs liberalisme

Libertarianske forskere og frimarkedsentusiaster har ofte pekt på den islandske fristaten (930-1262) som et positivt eksempel på et samfunn som fungerte godt med en liten eller ingen statlig kontroll. Noen anarkokapitalister har nevnt Somalias raskt voksende økonomi etter diktator Mohammed Siad Barre sitt fall i 1991 og frem til den islamske militsens overtakelse av kontrollen i hovedstaden Mogadishu, som et eksempel på en anarkokapitalisme i fremvekst.

Av kjente og toneangivende liberalistiske ideologer, filosofer og økonomer kan nevnes:

 John Locke
 Adam Smith
 James Mill
 John Stuart Mill
 Frederic Bastiat
 Friedrich August von Hayek
 Joseph Schumpeter
 Milton Friedman
 Ludwig von Mises
 Ayn Rand
 John Rawls
 Hernando de Soto